Historien om agenten
Sverre K.Andersen:

Det var mange motstandspionerer som kom fra vårt distrikt. Enda flere var det som valgte å kjempe for Norge uten å nøle. De søkte steder der de på en eller flere måter kunne delta i Norges frigjøringskamp. De har alle sin historie og mange av disse historiene vil aldri bli kjent, endog om flere gav sitt liv til frihetskampen. I så måte kan denne artikkelen stå som et eksempel for mange som tappert og uten å nøle deltok i kampen på aliert side.

Sverre K.Andersen var en av disse tapre soldatene i Norges frihetskamp. Først som telegrafist og krigsseilas-siden som den radio operatør som sendte lengst sammenhengende fra det Tyskokkuperte Europa til en sentral station i London. Han var medlem av Kompani Linge og ble en av Kompaniets høyt dekorerte soldater-med flere av Norges høyste krigsdekorasjoner sammen med både Engelske og Franske ordener.

Sverre K.Andersen var 26 år da krigen brøt ut i 1940. Han var født i Haugesund i 1914 og vokste opp i Haugesund. Selv om faren bodde i Haugesund hele krigen så tok ikke sverre K.Andersen kontakt med dem en eneste gang. Da han banket på farens dør etter frigjøringen i 1945 fikk han vite for første gang at faren var død i 1943. På de neste sidene skal vi gi en kort redegjørelse om Sverre K.Andersen og Arquebus senderen under okkupasjonen.

(bilde av pass) Sverre K.Andersen sitt illegale pass fra tiden som radiotelegrafist i Milorg. Passet er falskt og lyder navnet "Endre Lien", utstedt av lensmannen i Sveio Styrk Flørtoft.

Før krigsutbruddet var Sverre K.Andersen om bord i Bergensbåten "Jacob Christensen", tilhørende Konows rederi. Han var styrmann og telgrafist ombord,og tanken var at Andersen skulle mønstre av og gå på skipperskole til høsten, I Mars 1940 var båten i Bergen, og istedenfor å mønstre av fikk rederiet ham til å ta en tur til England etterkullast. Mens de lå i England og ventet på å få laste, kom 9.April-med det Tyske angrepet på Norge.

Isteden for kull lastet "Jacob Christensen" krigsmatriell, og de seilte til Le Harve i Frankrike. Lasten var beregnet på de Britiske styrkene som kjempet sammen med Franskmennene mot det Tyske overfallet De gikk videre til Rochefort i Biskaya-bukta, og der la de mens den totale okupasjon av Frankrike fant sted. Da de ikke kom seg ut med båten, senket de den på kaien ved å åpne bunnventilene. Viktige maskindeler ble ødelagt, slik at det skulle bli vanskeliger for Tyskerne å ta båten i bruk igjen.

Det gjalt å ødelege så mye som mulig før båten gikk til bunns, og det ble Andersen sin jobb som telegrafist å sørge for at radioen om bord ble ødelagt. En Britisk marineoffiser hadde vært om bord for å forsikre seg om at båten ble uskadeliggjort. Etter at båten var senket kalte skipperen mannskapet sammen - nå gjalt det å skaffe seg skyss tilbake til England. En liten Engelsk "kålabåt" kom til piren der mannskapet stod. Uten at Franske vakter stoppet den kom de seg velbrget over til Falsmouth i England.

Da Sverre K.Andersen var kommet til England. Det varte ikke lenge før han fikk spørsmål om han ville være med på noe som var på gang. De trengte telegrafister og loser til oppdrag i Norge-som nå var okkupert Dette var i Juni 1940, og det var Olav Leirvåg han hadde kontakt med om dette. Leirvåg fungerte som prest og hadde dessuten til oppgave å rekruttere folk som skulle av sted til Norge.

I August mønstret Sverre K.Andersen ombord i en Svensk båt som skulle til USAfor å hente krigsmatriell. Plplanene om å sende folk til Norge ble det snakket for mye åpent om - og oppdraget ble foreløpig droppet. Andersen lå ikke på latsiden, og og tok derfor en krigsseilas til mens arbeidet med å sette inn folk i Norge kom igang igjen. I September 1940returnerte de i konvoi med krigsmatriell til Liverpool.

Straks etter Andersen returnerte til Liverpool ble han oppsøkt av Olav Leirvåg og Martin Linge. De møttes på Sjømannshjemmet - og der spurte Leirvåg om han fremdeles var interessert i tjeneste i Norge. Etter dette gikk turen til London. Der deltok han på kurs sammen med flere andre. Kurset varte noen uker , og det var Britiske lærere. Dette var den første spede begynnelse på det som skulle bli kjent som Kompani Linge. Senere skulle Andersen etterhvert bli godt kjent med Martin Linge.

Siden det ble nytt kurs, med befalsopplæring, våpe, sprengstof og hard fysisk trening. I enda en ny gruppe talte de nå 15 mann. Senere kom de til de Skotske nordvest kysten der de opererte mye i fjellene. De ble trent opp til agenter Hjemme i Norge skulle de som instruktører lære opp andre - og bygge opp en organisert motstandsbevegelse. De skulle også bygge opp en etterretningstjenestei Norge. De klaget til slutt over at det ble for mye rutine, og slik gikk det til at Andersen og de andre karene fikk falskjermvingen. Karsten Sagholt fikk et innfall om at de burde hoppe i fallskjerm, noe "sjefene fra London" synes var en god ide.

De andre var ikke så begeistret for Sagholts påfunn, men til Manchester bar det - og etter 14 dagers trening fikk de sine første fallskjermhopp. Siden gikk de fra det ene kurset til det andre. Av Britiske etterretnings agenter som hadde vært i Russland lærte de mye om avlytting,dekkhistorier og våpen - og de fikk lære om fiendens våpen,Sverre K. Andersen var på kurs i tilsammen ti måneder. Nå var det langt alvorligere oppgaver de hadde i vente.

En dag ble Sverre K.Andersen og Bernard Haavardsholm plukket ut til oppdrag i Norge. Under kodenavnet "Arquebus" skulle Andersen som telegrafist sende meldinger tilbake til England, og Haavardsholm skulle fortsette med organiseringen av motstandsarbeidet. Den 14. Oktober 1941 satte fiskebåten "Sigalos" til havs - og litt over midnatt 17. Oktober 1941 steg Sverre K.Andersen og Bernard Haavardsholm i land på Bremnes.

De fikk tak i en båt, og i mørket rodde de til Rubbestadneset. Der fikk Haavardsholm tak i et komlespann fra Ola Olsen, som ble fortært i båtstøa hos Olsen. Hele natten rodde de i bråværet til de begge sovnet ved årene. De våknet av at båten lå å dunket i fjæresteinene ved Moster. Det var til alt hell at de sovnet, for eller ville de rodd rett på en Tysk vaktbåt som kom lurende i skipsleia.

Etter en fæl tur på kryss og tvers i Bømlafjorden gikk de i land på Austvik. Da de kom opp på vegen gikk de rett på en Tysk patrulje som rastet i vegkanten. Da Tyskerne forsvant en times tid senere bar det videre til Haavardsholm - der de tok korteste vegen til til løa og la seg. Det viste seg at mannen de hadde tenkt å opprette stasjon hos hadde flyttet, men Lars Haavardsholm gikk til søskenbarnet sitt Martin Eikås på Bjoa, og slik gikk det til at Arquebus stasjonen ble etablert i løa på Eikåsgarden.

Dagen etter rodde Andersen og Haavardsholm over fjorden og gikk hjem til Martin Eikås. Også der ble det til at de la seg i løa. Martin Eikås var 53 år da. Han hadde kone og fem barn,foreldrene sine og en gårdsgutt på gården. Det ble bestemt at Andersen skulle bo på Eikås som vedhogger. Bernard fortsatte arbeidet med å kontakte folk til motstandsarbeid i distriktet. Andersen hadde sendeplaner, men manglet batterisett til senderen. Det fantes ikke eletrisk strøm på de kantene. Bernard skulle en snartur til England og de avtalte at han skulle ta med batterisett tilbake til Norge.

I begynnelsen av November reiste Bernard Haavardsholm til Bremnes. Uværet herjet på kysten med kuling og byger av storms styrke. Den 11 November gikk motorskøyta "Blia" ut fra Øklandsvågen. Det var meningen at Haavardsholm skulle returnere fra England ved juletider i 1941, men det drog ut før han viste seg. Det ble ikke noe batterisett til " Arquebus " da Blia forliste et sted i Nordsjøen i November stormen. Serre K. Andersen fortsatte som vedhogger og gårdsgutt på Eikås.

De ble enige om at "Telegrafisten" skulle ha minst mulig kontakt med folk, og helst skulle han være litt rar. Det var ikke noe nytt at Martin Eikås hadde drenger på gården som ikke akkurat hadde funnet opp kruttet. I den første tiden beskjeftiget han seg med vedhogst, for på den måten å være minst mulig i kontakt med folk. Det ble likevel en god del spørsmål om den nye drengen, men de fant på dekkhistorier som lett kunne godtas.

Det første passet lød på "Sven Kristian Andersen, løsarbeider, Haugesund". Dette hadde nok ikke stått for en grundig Tysk kontroll, men klarte seg i de forholdsvis sløve kontrollene man måtte gjennom. De ble enige om at Andersen var fra Haugesund og at han var tidligere maler. For ikke å vekke mistanke reiste han "hjem" en gang i blant, da oppholdt han seg noen dager på Haavardsholm , og på gården Haavardsholm gikk han for å være venn av Gudmund.